LOSHAVNSiDENE

I løpet av høsten er brønnhuset i Loshavn blitt restaurert/forskjønnet fra å være en hvit sementkloss til å se ut som et gammelt uthus.  Det er Loshavn Fortidsvern og Loshavn og Eikvåg vel i samarbeid med Farsund kommune som har stått for finansieringen.

Her følger litt av historien om bygget og planene som ble fremsatt for at Loshavn skulle få kommunalt vann.

Etter krigen ønsket folket i Loshavn å få innlagt vann i alle husene.  Det var ofte vannmangel, spesielt om sommeren, og man måtte da hente vann fra Farsund eller fra «kjella» i Eikvåg.  H.P Henriksen fra Eikvåg var med i Lista herredsstyre, og han talte varmt for denne saken.  Flere av herredstyremedlemmene mente at befolkningen i Loshavn ville flytte fra havnen hvis de ikke fikk et vannverk, og dermed ville kommunen miste verdifulle skattepenger.

På slutten av 40-tallet ble det besluttet at vannverkskomiteen på Lista, med formann sakfører T. Skadberg, fikk fullmakt til å utarbeide planer om et vannverk i Loshavn.  Vannprøver ble tatt og analysert av Statens Institutt for folkehelse. Prøvene ble godkjent, men instituttet ville anbefale at brønnen burde plasseres et annet sted enn på Kjørrgarden. Dette på grunn av fare for forurensing fra nærliggende bebyggelse.

Høsten 1950 kontaktet vannverksnemda ingeniør Walter Clausen fra Oslo for å planlegge og kalkulere vannverket. Utgiftene til vannverket ble kalkulert til 100 000 kroner.34 oppsittere skulle nyte godt av anlegget. Man fant ingen annen egnet plassering av den planlagte brønnen.

Planene ble så lagt fram for Herredstyret høsten 1951 og kommunen bestilte deretter 80 mm vannledninger fra Frankrike for at planene kunne bli realisert snarest. Areal til brønnen på matr. 3 ble ervervet ved ekspropriasjon.

Vannverket skulle ha en kapasitet på 250 liter vann pr. innbygger daglig. Finansieringen av vannverket var noe uklar.  Man regnet med at staten kunne bidra med mellom 30 – 60 % av utgiftene. Folk i Loshavn var villige til å yte frivillig arbeid med graving av grøfter og liknende. Dette arbeid var beregnet til hele 45 000 kr, så man måtte passe på at innbyggerne ikke tok «for store løft». Det var ikke rimelig å pålegge innbyggerne et så stort arbeid.  I tillegg skulle hver husstand betale 500 kr i tilkoplingsavgift til anlegget.  Man regnet med at kommunens utgifter til prosjektet ville bli rundt 25 000 kr.  Anlegget måtte bygges av et andelslag, slik at man kunne søke staten om støtte.

Våren 1952 søkte Loshavn og Eikvåg Vel Østlandske fiskeriselskaps styre om anbefaling av søknad til departementet om et tilskudd på 50 000 kroner av bensinavgifts-fondets midler til vannverket.  Søknad ble ikke anbefalt fordi fiskeriselskapets styre mente at vannverket ikke kom fiskerne til gode.  H.P. Henriksen var ikke ening. «Det er jo bare fiskere i Loshavn, og forutsetningene med vannverket er blant annet at det skal legges vannledning ned til sjøen for at fiskere som søker havn i Loshavn skal ha anledning til å skaffe seg vann om bord.»

Etter mye press på kommunen, ble det høsten 1952 bestemt i herredstyret at Loshavn vannverkslag kunne få forskuttert penger til å få grave brønnen.  Det ville koste mellom 10-13 000 kr. 

Lista Kommune forskutterte inntil 60 000 kr til utbyggingen av vannverket våren 1953. Pengene skulle skaffes fra vannverkfondets midler og kunne disponeres av vannverkslaget.  Samtidig bestemte herredstyret at arbeidet med rørledningene først skulle settes i gang etter at herredsingeniøren var tiltrådt (1. januar 1955), slik at han kunne ha tilsyn til arbeidet.

Høsten 1953 var brønn og brønnhus bygget.  Brønnen var 4m bred, 6,5m lang og hadde en dybde på 4,5m. Brønnhuset måtte være frostsikkert, så den totale kostnaden kom på litt over 15 000 kr. 

Bilde fra Farsunds Avis 23. oktober 1953

Det ble ikke foretatt noe det neste året. I februar 1955 hadde Loshavn og Eikvåg Vel utlodning på Loshavns bedehus til inntekt for «Vellet» og Loshavns vannverk. Det kom inn 450 kr og pengene ble brukt til leie av folk til å planere ut steinhaugen fra brønnen som enda lå der og var skjemmende for alle.

Brønnhuset ca 1955.  Huset sto enda tomt og brønnen var ikke i bruk.  Fra venstre Gunnar M. Loshamn, Turid Carlsen og Alf-Arian Loshamn

Tålmodigheten til befolkningen i Loshavn begynte å ta slutt. Planen om å legge rørledning til alle husene så ikke ut til å bli realisert på lang tid.  I 1957 søkte Vellet ved formann H.P. Henriksen Lista kommune om 6 000 kr til montering av pumpe, trykktank, nødvendig elektriske installasjoner, rørleggerarbeid med mer i pumpehuset.   Oppsitterne skulle selv bære utgiftene til nye plastledninger, graving samt alt rørleggerarbeid for å få vann inn til husene.

Herredstyret bestemte, etter forslag fra herredstyreingeniør Klausen, at man som en provisorisk løsning skulle flytte en gammel pumpe fra herredshuset i Vanse med tilhørende trykktank. Pumpen var på 4 HK og hadde en kapasitet på 200 l/min og trykktanken rommet 1500 liter.  Dette var langt fra det som var planlagt, en pumpe på 11 HK og en tank på 3000 liter.  Det gjensto fremdeles noe arbeid på brønnhuset før man kunne få installert pumpen.  Siden det var midt i sesongen for hummerfisket, var det vanskelig å få tak i lokal arbeidskraft, og dermed ble dette forsinket. Pumpen og trykktanken ble ikke installert, men man klarte å få installert strøm i brønnhuset. 

Dette resulterte i at de husstander som ønsket innlagt vann, installerte sin egen pumpe i brønnhuset og «ordnet opp selv». De nærmeste husene installerte bare en nikkepumpe på kjøkkenet.  Hvor det ble av «de franske» vannrørene som Lista kommune hadde kjøpt til vannverket 6 år tidligere, vites ikke.

Det ble senere installert en brannpumpe i brønnhuset. Denne ble koplet opp mot det lille brønnhuset i Ågeren. Pumpa er i dag fjernet fordi man er koblet direkte til det kommunale vannet.  I dag huser brønnhuset diverse koblinger for det offentlige vannet, skap med nøkler som benyttes av brannvesenet, kontrollpanel for pumpen for kloakkanlegget i Loshavn vest  og utstyr som Loshavn og Eikvåg vel disponerer. Det er fortsatt Farsund kommune som eier bygget.

Det tok Loshavn og Eikvåg vel og Loshavn Fortidsvern over 20 år for å få realisert planen om å restaurere bygningen til slik den ser ut i dag.

Kilder: Artikler fra Farsunds Avis og egne notater.

Etter at Lister 24 lørdag 30. januar 2021 publiserte «En stille januardag i Loshavn» av Arne D. Frestad, er det flere som har kontaktet meg og lurt på hvor «Kristiansandsbrygga» lå. På grunn av min interesse for lokalhistorie, kjenner jeg til historien om denne brygga.

I artikkelen til Frestrad er det gjengitt et brev fra 1884 til Lister fra en beboer i Lodshavn (1884 nr 7. årgang 6.), mange år før det kom vei til Loshavn og Eikvåg. Forfatteren av brevet forteller at flere av bryggene er i dårlig forfatning og at det enkelte steder er nesten umulig å passere, især ved den såkalte «Kristiansandsbrygga». Det mange ikke vet, er at flere av steinbryggene i Loshavn er «av nyere dato». Helt fram mot 1900-tallet hadde uthavnen flere brygger av tre. Noen steder ble det ikke anlagt brygger før i mellomkrigstiden.

Kopi av artikkel i Lister 30.01.2021

Kristiansandsbrygga lå foran dette huset, matr. 18 i Loshavn.  På begge sider av huset var det fortøyningsringer som Husebys grunneiere forbeholdt seg retten til å disponere.

I 1856 kjøpte Abraham Tønnessen (1819 -68) tomta til matr. 18 fri fra Huseby for 50 spesidaler. Den var 28 alen lang og 30 alen bred, altså ca. 17 x 18 meter. Det nevnes en liten hage bak huset. Han kjøpte også halve sjøbutomta som grenset til naboeiendommen, Antoni van der Lagen Tønnessen (matr. 15), i dag Gård Bjånes sitt hus. Det presiseres at fortøyningsringene fortsatt skulle tilhøre Huseby grunneiere.
Abraham gikk over fra å være dampskipslos til å føre dampskip, og i 1857 er han fører av hjulbåten «Sundmør», som trafikkerte Sundmørskysten med utgangspunkt i Ålesund. Det medførte at Abraham og familien flyttet til Ålesund i 1857 eller 58. På flyttelasset hadde de med seg huset. På tomta sto da bare grunnmuren igjen. I 1864, 6 til 7 år etter at de flyttet til Ålesund, ble «Kjelleretagen til Huset, samt den tilhørende Tomt og Brygge» solgt for 150 spesidaler til G.B. og H.G. Kirsebom fra Kristiansand. Disse bygde “en Isningsbod og to Ishuse» på tomta og anla ei ny trebrygge til stor glede for alle i Loshavn. Brygga fikk kallenavnet «Kristiansandsbrygga». Kirsebom drev fiskeoppkjøp og eksporterte iset fisk, hovedsakelig til England. I 1871 ble anlegget igjen solgt til engelskmennene James Fern og James Redfern, som fortsatte virksomheten. Det må ha vært trangt på denne eiendommen med 3 hus og stor aktivitet for å få ilandført, pakket og sendt fisken videre til England på sommerstid. I tillegg til produksjon av kasser til transport og is på vinterstid. På begge sider av brygga var det fortøyningsringer som tilhørte Huseby. Dårlig vedlikehold av brygga gjorde at det etter noen år ble nærmest umulig å ta seg fram over den. Flere steder måtte man gå på svaberget forbi eiendommen. I følge brevet som ble publisert i Lister, var det ikke rart at den kvinnelige del av Loshavns innbyggere engasjerte seg i saken.

Etter rundt 20 års drift (1887) ble tomta med buene og en forfallen brygge solgt til Ritsjer Tønnessen. Ritsjer var skipper og gift med Katinka Olsen fra Sandøy. Han rev buene og bygget det huset som står der i dag. Han fjernet også restene av den gamle trebrygga og fikk anlagt steinbrygga som står der i dag. Noen år etter fikk man lov av Huseby til å anlegge steinbrygge over fortøyningsringene på begge sider av eiendommen. Det ble da lettere for alle å ta seg fram på bryggene.

Kilde: Notater som er samlet gjennom årene og Arthur Danielsens beskrivelse av matr. 18 i Listaboka bind 2.

Denne artikkel ble publisert i Lister februar 2021

Matr. 15 har fått nye eiere siden 2021; Lars Petter og Katrine Hovland

Av Arthur Danielsen jr.

Anna Sophia Tranberg fra Loshavn giftet seg i 1804 med Jens Jochum Møllerop fra Bergen. Ekteskapet endte med en offentlig skittentøyvask av de sjeldne.

I avisen med det lange navnet “Bergens Adresse-Contoirs-Efteretninger”, erklærte Jens Jochum Møllerop at hans kone Anna Sophia (1768-1834) hadde stukket av: “..Uden min Vidende og nogen somhelst dertil fra min Side given Anledning i min Fraværelse inde i Byen i min lovlige Næringsvei.” Dette var i midten av august i 1831.

Anna Sophia Tranbergs ektemann mente at hennes ondskapsfulle oppførsel var noe hun hadde med seg fra sin oppvekst i Loshavn. Huset på bildet, som ble bygget av faren Peter Tranberg rundt 1780, er hennes barndomshjem,

Hun forsvant fra hans hus i Sandviken den 5. juli, “..og bortpracticerede sine Klæder m.m., uden siden den Tid at have indfundet sig”. Han erklærte at han var totalt uvitende om hendes nåværende oppholdssted.

Av den grunn ville han nå meddele sin omverden at dette var en ulovlig fremegangsmåte, og at han forbeholdt seg retten til å kreve henne tiltalt “..ifølge Lovens § 3-18-15 og senere udgangne Lovbestemmelser isaa henseende.” Han ville også stille til ansvar de som hadde gitt henne husrom, og ba de som måtte være vitende om hvor hun befinner seg om å si fra.

Les hele historien