Militære
tiltak
Myndighetene satte straks i gang med militære tiltak.
Det ble opprettet en borgerbevæpning med plikt for menn
til å møte opp for å forsvare fedrelandet
dersom det ble gjort forsøk på landgang. Distriktet
ble inndelt i roder, og en aktet borger ble utnevnt til rodeforstander.
I Loshavn/Eikvågområdet ble det Jan Jansen som fikk
oppdraget. Det ble satt liv i varslingssystemet fra vardefjell
til vardefjell igjen. I Eikvåg var det Skjoldnesveden
som fikk oppdraget.
Det ble satt i gang en såkalt optisk telegraf. Det var
en stang med tverrliggere og med seks bevegelige klaffer Med
denne kunne man sende relativt detaljerte beskjeder fra fjell
til fjell, f.eks. om observasjon av fiendtlige fartøyer.
Sjøforsvaret ble også opprustet. Man hadde jo igjen
bare 3-4 orlogsbrigger til å passe på hele Norges
kyst. Det ble nå satt i gang bygging av kanonsjalupper
og kanonjoller i stor stil. Kanonsjaluppene var åpne båter
med 15 par årer og en besetning på 69 mann, hvorav
50 var landsoldater. Sjaluppene hadde en 24 punds kanon foran
og bak. Kanonjollene var mindre, med 14 mann ved årene,
til sammen 20 manns besetning. Begge typer kanonbåter
hadde seil.
Svært raske var de, og kan best sammenlignes med våre
dagers motortorpedobåter. De kunne ligge i skjul bak en
holme for plutselig å skyte fram og fyre av sine kanoner,
for så like plutselig å forsvinne. Kanonene traff
lavt på det skipet de siktet på. De var svælt
farlige for fienden. I løpet av krigen var et par av
dem ofte plassert i Loshavn/Eikvåg i petioder. En Loshavnsmann,
Arian Christensen, ble utnevnt til månedsløytnant
og kommanderte en kanonjolle. De gamle i Loshavn har fortalt
at mannskapene på kanonbåtene hadde en god del uvirksom
tid, og at de brukte den til å bygge en steinvei mellom
Loshavn og Eikvåg. Ikke så sjelden arbeidet kanonbåtene
sammen med kaperfartøyene under kapring.
En spesiell ting ble gjort for Loshavn. Man skaffet en kanon
som ble plassert på Støa, høyden ovenfor
bebyggelsen. Abraham Berge skriver i sin bok "Listerlandets
kystværn og kaperfart" at den i alle fall er blitt
brukt en gang. Berge har nok sine opplysninger fra en bok skrevet
av Constantius Flood i 1879, som heter "Fra Fjeldet og
Skjærgaarden". En engelsk fregatt kom inn på
Flomma. Den satte på vann to barkasser som rodde inn mot
Loshavn for å brenne av dette fryktede kaperredet. Det
var ikke så mye yngre folk hjemme i Loshavn, men gamle
kaptein Jonassen samlet en del eldre gubber og unge gutter ved
kanonen. Da båtene var kommet inn i Storsundet, skjøt
de. De traff årene på den ene båten: Det var
nok til at engelskmennene gav opp forsøket på å
brenne av Loshavn. De fortsatte først til Eikvåg,
hvor de ble møtt av kanonild, og så til Farsund,
hvor de ble beskutt fra Svinehagen. Så oppgav de hele
forsøket. Man kan si at kanonen, som fortsatt ligger
på Støa, har berget Loshavn fra brann. Dette skal
ha skjedd i 1808.
Selve kaperfarten
Som et ledd i krigen mot engelskmennene fant kronptins Fredrik
i København det nødvendig å sette i gang
kapring av skip som førte varer som kunne komme engelskmennene
til gode. De som hadde et rasktseilende fartøy, kunne
søke om kaperbrev og få utlevert kanoner og geværer
for å sette i gang. Det ble satt opp et kaperreglement
som bestemte at kaperne måtte oppføre seg skikkelig
og ta vare på det kaprede skips papirer. Etter kapringen
måtte de stille i priseretten for å få prisen
(det kaprede skip) godkjent som god og lovlig prise.
I Loshavn hadde 13 loser i 1805 kjøpt en søllingsk
loskutter. Det var en dekksbåt på 8 kommerselester
(Kl). En Kl er ca. 2 tonn. Den seilte raskt og ville egne seg
bra som kaper Den ble utstyret med 2 kanoner og fikk 20-30 manns
besetning. Den het "Veiviseren", John Jansen ble reder
for den, og hans bror, Tønnes Jansen, ble skipper. Mannskapet
ellers, styrmann, matroser, prisemester og prisemannskap, var
menn fra Loshavn og Eikvåg. Båten var klar ut på
nyåret 1808. Etter hvert ble John Jansen reder for to
kaperfartøyer til, nemlig "Den veivisende Paquet"
og "Den flyvende Fisk". "Den veivisende Paquet"
målte 13 (?) Kl og hadde 14 kanoner. Jeg kjenner ikke
størrelsen på "Den flyvende Fisk". Den
kom også sent med i kapertiden. Etter hvert var det flere
skippere i Loshavn som gjorde mindre båter på bare
et par kommerseIester til kapere.
For å få et bilde av hvem det var som ble
de ledende under kaperfarten, må vi se på
litt slektshistorie. En mann som het Jon Tollisen flyttet
med sin familie først fra Skjoldnes til Eikvåg,
og i 1740-årene til Loshavn. Han fikk bl.a. to sønner,
Jan Jonsen og Jonas Jonsen, og en datter, Lene Jonsdatter.
De ble alle bosatt
i Loshavn. Lene ble gift med Tønnes Pedersen og
fikk flere barn med etternavn Tønnessen (Peder,
Tønnes, Abraham). Jan fikk bl.a. sønnene
John Jansen og Tønnes Jansen, Jonas fikk sønnene
Jonas Jonassen, John Jonassen og Reinert Jonassen. |
|
Jon Tollisens hus i Loshavn |
|
Alle de nevnte deltok i
kaperfarten - de var altså enten brødre eller søskenbarn
- dels som kapteiner, dels som prisemester. Alle var koffardiskippere
før krigen begynte. De fleste førte skip for Lund-familien
i Farsund. I tillegg til de nevnte var Knud Ellingsen en forvoven
kaperkaptein. Han var fra Brekkestø, men var gift og
bodde i Eikvåg før krigen. Han førte "Den
veivisende Paquet" med Eikvåg-mannen Anders Christophersen
som styrmann. Senere overtok Anders som skipper. På "Veiviseren"
var det litt forskjellige førere, men de viktigste var
Tønnes Jansen og Jonas Jonassen.
Selve kapringene skjedde etter at man hadde observert passende
skip, enten fra utkikken på Støa eller fra kaperfartøyer
som var ute på tokt. Så seilte man opp mot skipet
og skjøt varselskudd. Dersom ikke skipet stoppet, skjøt
man skarpt og prøvde å treffe riggen, slik at de
måtte stoppe. Så bordet man skipet og tok mannskapet
til fange. Det erobrede skipet - prisen - ble bemannet med et
på forhånd utpekt prisemannskap, ledet av prisemesteren,
og seilt i land. Så snart som mulig etterpå måtte
kaprerne møte i priseretten sammen med mannskapet på
prisen.
Priseretten ble ledet av sorenskriveren og en marineoffiser.
Her måtte det redegjøres for kapringen. Skipets
papirer måtte legges fram. Ikke sjelden var de falske.
Det var jo krig. Kunne en bevise at skipet førte last
som ville komme fienden til gode, ble prisen dømt god
og lovlig. Da sa loven at skip og last måtte selges, og
pengene ble delt mellom rederen og mannskapet. Ble den ikke
dømt god og lovlig, måtte den slippes fri igjen.
Det hendte av og til at kap erne måtte betale en liten
mulkt i så fall. "Veiviseren" tok 23 priser.
Det var norgesrekord. "Den veivisende Paquet" tok
ni priser. Det var Tønnes Jansen, Knud Ellingsen og Anders
Christophersen som førte denne.
Prisonen
Det var ikke alltid det gikk godt. Både kaperfartøyer
og mindre båter som forsøkte seg på å
hente kom i Danmark kunne bli tatt av fienden. I så fall
havnet mannskapet i engelsk prison, og båten eller skipet
ble enten senket eller tatt med til England. De som havnet i
prisonen, ble sittende om bord i gamle utrangerte marinefartøyer
på Themsen eller Portsmouth eller andre engelske kystbyer.
Der var fuktig, dårlig mat og lite trivelig. Noen ble
sittende helt til krigens slutt, men mange ble utvekslet med
britiske krigsfanger og fikk reise hjem. Ett eksempel: "Den
veivisende Paquet" med fører Anders Christophersen
ble tatt, og hele mannskapet havnet i prisonen. Her var sønn
til sogneprest Abel i Vanse styrmann, og det vakte svær
oppmerksomhet at sØnn til selveste Vanse-presten var
tatt. Det ble satt i gang forsøk på å få
dem utvekslet, og etter relativt kort tid slapp de løs.
Jeg kjenner til to andre som ble tatt, nemlig Nils Olsen og
John Jonassen. Den første vet jeg ikke om slapp ut igjen.
Vi finner ham ikke i kirkebøkene etter krigen. John ble
ikke sittende så lenge.
Berit Eide Johnsen har skrevet en bok, "Han sad i prisonen",
der hun forteller mye interessant om hvordan de hadde det. Det
var ikke alle som hadde det så ille. De fikk tilbud om
opplæring i engelsk, i navigasjon osv. Noen fikk til og
med tilbud om å tjenestegjøre i den engelske marinen.
Det var vel ikke mange som tok imot det tilbudet.
Sønn til John Jansen, Jacob Kirsebom Jansen, var kaperkaptein.
Han ble tatt og ført i land i Leeds.
Han ble så god venn med offiserene om bord at han fikk
bli med dem hjem. Der ble han kjent med søsteren til
skipssjefen, Sally Batt. Hun ble hans kone og flyttet til Eikvåg.
De ble boende i huset til hans far. Dette hadde han bygget i
1790-årene, et stort og flott hus. Det ble senere tollbod
i Eikvåg. Siste toller der het Krohn, og huset huskes
som "Krohns hus". I 1900 ble det kjøpt av skipsreder
Bugge i Mandal. Han rev det og flyttet det til Mandal. Der står
det den dag i dag som midtbygningen i "Hald". Han
kjøpte to hus til og bygget dem opp ved siden.
Kortvarig rikdom
Både kaperne og de som hadde andeler i kaperfartøyene,
ble rike. Det ble mye penger av det når skip og last ble
solgt. Det kunne være skipslaster med kolonialvarer, vin
og brennevin. "Den veivisende Paquet" ble tatt. "Veiviseren"
overlevde krigen, men den forliste i Skagerrak høsten
1814. Knud Ellingsen ble tatt av en engelsk brigg og tilbrakte
noen uker om bord. Han kom ikke i prisonen, for han fikk lov,
sammen med en ung mann, å ro i land med en temmelig sønderskutt
Hidrabåt som samme brigg tok. Han øste hele veien,
og det vakte nok stor oppmerksomhet da han kom inn i Eikvåg
med denne ene farkosten.
De som brukte pengene til å bygge seg hus eller kjøpe
gårdparter på Lunde eller Huseby, beholdt jo noen
av pengene. Det gjaldt f.eks. Tønnes Tønnessen
som bygde det store flotte huset som Trygve Sundt eier i dag
(matr. nr. 19). Men pengeverdien ble lagt om, og mistet mye
av sin verdi. Dessuten kom sølvskatten i 1816 i forbindelse
med opprettelsen av Norges Bank. Jeg har sett på listene
over hva hver måtte betale der. Bøndene på
Lista måtte ut med 3-4 daler, mens kaperne i Loshavn/Eikvåg
ofte måtte ut med 60-70 daler. Kaperkapteinene var i grunnen
ganske rause. De besluttet blant annet å gi 1 prosent
av sin fortjeneste til de fattige.
Dannebrogsmenn
Kaperne ble sett på med heder i sin samtid, også
av myndighetene. I Loshavn/Eikvåg ble fire menn tildelt
Dannebrogsordenen for sine bedrifter. Det var Knud Ellingsen,
Jonas Jonassen (han fikk den som belønning for at han
erobret tilbake et kaperfartøy. Det er den begivenheten
som danner grunnlaget for feiringen med Kaperspillet i Farsund
om sommeren). Videre fikk Tønnes Jansen Dannebrogsordenen,
og likeså Anders Christophersen. Når disse senere
blir nevnt i papirene, tituleres de alltid som "Dannebrogsmann"
.
Slutten av krigen
I 1814 var krigen slutt. I februar dette året samlet man
seg i Feda kirke og valgte en sendemann fra distriktet til Riksforsamlingen
på Eidsvoll. Det ble Teis Lundegaard. 17. mai hadde de
ferdig Norges grunnlov og valgte den danske Prins Christian
Fredrik til Norges konge. Internasjonale avtaler gjorde imidlertid
at Norge ble forent med Sverige, men det var som selvstendig
stat med egen regjering og storting, noe helt annet enn det
forhold Norge hadde hatt til Danmark. Christian Fredrik måtte
oppgi sin kongeverdighet, og vi fikk felles konge med Sverige.
Det var jo i grunnen en lykkelig slutt på krigen: Vi hadde
oppnådd å bli en selvstendig nasjon.
Artikkelen har
stått på trykk i Vest-Agdermuseet Listas Årbok
2007
Kilder:
Abraham Berge: Listerlandets kystværn og kapelfart;
Constantius Hood: Fra Fjeldet og Skjærgaarden; Statsarkivet
i Kristiansand: Priserettsprotokoller; Norges Bank Oslo: Sølvskatten
1816; Berit Eide Johnsen: De sad i prisonen; Olav Arild Ahrahamsen:
Farsund bys historie, bd l
|