Litt om kapertiden i Loshavn og Eikvåg

Av Arthur Danielsen sr


Det er nå to hundre år siden kapertiden. I den anledning kan det være av interesse å se litt på det som hendte i Loshavn og Eikvåg i denne tiden.

Det var jo midt i Napoleonskrigenes tid, og Danmark-Norge hadde klart å holde seg utenfor krigen. Men i september 1807 gjorde engelskmennene plutselig et uventet angrep på de dansk-norske skipene som lå i København.

De tok med seg eller senket dem alle, både marinefartøyer og handelsskip. Det var jo et stort tap, og følgen var at danskekongen erklærte krig mot England. Dermed var vi med i krigen, men på feil side. Vi hadde jo i mange år vært handelspartnere og gode venner med engelskmennene, og nå var de våre fiender.

De som havnet i "prisonen" ble sittende om bord i gamle utrangerte marinefartøyer, slik som denne gamle illustrasjonen viser.
Militære tiltak
Myndighetene satte straks i gang med militære tiltak. Det ble opprettet en borgerbevæpning med plikt for menn til å møte opp for å forsvare fedrelandet dersom det ble gjort forsøk på landgang. Distriktet ble inndelt i roder, og en aktet borger ble utnevnt til rodeforstander. I Loshavn/Eikvågområdet ble det Jan Jansen som fikk oppdraget. Det ble satt liv i varslingssystemet fra vardefjell til vardefjell igjen. I Eikvåg var det Skjoldnesveden som fikk oppdraget.

Det ble satt i gang en såkalt optisk telegraf. Det var en stang med tverrliggere og med seks bevegelige klaffer Med denne kunne man sende relativt detaljerte beskjeder fra fjell til fjell, f.eks. om observasjon av fiendtlige fartøyer. Sjøforsvaret ble også opprustet. Man hadde jo igjen bare 3-4 orlogsbrigger til å passe på hele Norges kyst. Det ble nå satt i gang bygging av kanonsjalupper og kanonjoller i stor stil. Kanonsjaluppene var åpne båter med 15 par årer og en besetning på 69 mann, hvorav 50 var landsoldater. Sjaluppene hadde en 24 punds kanon foran og bak. Kanonjollene var mindre, med 14 mann ved årene, til sammen 20 manns besetning. Begge typer kanonbåter hadde seil.

Svært raske var de, og kan best sammenlignes med våre dagers motortorpedobåter. De kunne ligge i skjul bak en holme for plutselig å skyte fram og fyre av sine kanoner, for så like plutselig å forsvinne. Kanonene traff lavt på det skipet de siktet på. De var svælt farlige for fienden. I løpet av krigen var et par av dem ofte plassert i Loshavn/Eikvåg i petioder. En Loshavnsmann, Arian Christensen, ble utnevnt til månedsløytnant og kommanderte en kanonjolle. De gamle i Loshavn har fortalt at mannskapene på kanonbåtene hadde en god del uvirksom tid, og at de brukte den til å bygge en steinvei mellom Loshavn og Eikvåg. Ikke så sjelden arbeidet kanonbåtene sammen med kaperfartøyene under kapring.

En spesiell ting ble gjort for Loshavn. Man skaffet en kanon som ble plassert på Støa, høyden ovenfor bebyggelsen. Abraham Berge skriver i sin bok "Listerlandets kystværn og kaperfart" at den i alle fall er blitt brukt en gang. Berge har nok sine opplysninger fra en bok skrevet av Constantius Flood i 1879, som heter "Fra Fjeldet og Skjærgaarden". En engelsk fregatt kom inn på Flomma. Den satte på vann to barkasser som rodde inn mot Loshavn for å brenne av dette fryktede kaperredet. Det var ikke så mye yngre folk hjemme i Loshavn, men gamle kaptein Jonassen samlet en del eldre gubber og unge gutter ved kanonen. Da båtene var kommet inn i Storsundet, skjøt de. De traff årene på den ene båten: Det var nok til at engelskmennene gav opp forsøket på å brenne av Loshavn. De fortsatte først til Eikvåg, hvor de ble møtt av kanonild, og så til Farsund, hvor de ble beskutt fra Svinehagen. Så oppgav de hele forsøket. Man kan si at kanonen, som fortsatt ligger på Støa, har berget Loshavn fra brann. Dette skal ha skjedd i 1808.

Selve kaperfarten
Som et ledd i krigen mot engelskmennene fant kronptins Fredrik i København det nødvendig å sette i gang kapring av skip som førte varer som kunne komme engelskmennene til gode. De som hadde et rasktseilende fartøy, kunne søke om kaperbrev og få utlevert kanoner og geværer for å sette i gang. Det ble satt opp et kaperreglement som bestemte at kaperne måtte oppføre seg skikkelig og ta vare på det kaprede skips papirer. Etter kapringen måtte de stille i priseretten for å få prisen (det kaprede skip) godkjent som god og lovlig prise.

I Loshavn hadde 13 loser i 1805 kjøpt en søllingsk loskutter. Det var en dekksbåt på 8 kommerselester (Kl). En Kl er ca. 2 tonn. Den seilte raskt og ville egne seg bra som kaper Den ble utstyret med 2 kanoner og fikk 20-30 manns besetning. Den het "Veiviseren", John Jansen ble reder for den, og hans bror, Tønnes Jansen, ble skipper. Mannskapet ellers, styrmann, matroser, prisemester og prisemannskap, var menn fra Loshavn og Eikvåg. Båten var klar ut på nyåret 1808. Etter hvert ble John Jansen reder for to kaperfartøyer til, nemlig "Den veivisende Paquet" og "Den flyvende Fisk". "Den veivisende Paquet" målte 13 (?) Kl og hadde 14 kanoner. Jeg kjenner ikke størrelsen på "Den flyvende Fisk". Den kom også sent med i kapertiden. Etter hvert var det flere skippere i Loshavn som gjorde mindre båter på bare et par kommerseIester til kapere.


For å få et bilde av hvem det var som ble de ledende under kaperfarten, må vi se på litt slektshistorie. En mann som het Jon Tollisen flyttet med sin familie først fra Skjoldnes til Eikvåg, og i 1740-årene til Loshavn. Han fikk bl.a. to sønner, Jan Jonsen og Jonas Jonsen, og en datter, Lene Jonsdatter.

De ble alle bosatt i Loshavn. Lene ble gift med Tønnes Pedersen og fikk flere barn med etternavn Tønnessen (Peder, Tønnes, Abraham). Jan fikk bl.a. sønnene John Jansen og Tønnes Jansen, Jonas fikk sønnene Jonas Jonassen, John Jonassen og Reinert Jonassen.

Jon Tollisens hus i Loshavn

Alle de nevnte deltok i kaperfarten - de var altså enten brødre eller søskenbarn - dels som kapteiner, dels som prisemester. Alle var koffardiskippere før krigen begynte. De fleste førte skip for Lund-familien i Farsund. I tillegg til de nevnte var Knud Ellingsen en forvoven kaperkaptein. Han var fra Brekkestø, men var gift og bodde i Eikvåg før krigen. Han førte "Den veivisende Paquet" med Eikvåg-mannen Anders Christophersen som styrmann. Senere overtok Anders som skipper. På "Veiviseren" var det litt forskjellige førere, men de viktigste var Tønnes Jansen og Jonas Jonassen.

Selve kapringene skjedde etter at man hadde observert passende skip, enten fra utkikken på Støa eller fra kaperfartøyer som var ute på tokt. Så seilte man opp mot skipet og skjøt varselskudd. Dersom ikke skipet stoppet, skjøt man skarpt og prøvde å treffe riggen, slik at de måtte stoppe. Så bordet man skipet og tok mannskapet til fange. Det erobrede skipet - prisen - ble bemannet med et på forhånd utpekt prisemannskap, ledet av prisemesteren, og seilt i land. Så snart som mulig etterpå måtte kaprerne møte i priseretten sammen med mannskapet på prisen.

Priseretten ble ledet av sorenskriveren og en marineoffiser. Her måtte det redegjøres for kapringen. Skipets papirer måtte legges fram. Ikke sjelden var de falske. Det var jo krig. Kunne en bevise at skipet førte last som ville komme fienden til gode, ble prisen dømt god og lovlig. Da sa loven at skip og last måtte selges, og pengene ble delt mellom rederen og mannskapet. Ble den ikke dømt god og lovlig, måtte den slippes fri igjen. Det hendte av og til at kap erne måtte betale en liten mulkt i så fall. "Veiviseren" tok 23 priser. Det var norgesrekord. "Den veivisende Paquet" tok ni priser. Det var Tønnes Jansen, Knud Ellingsen og Anders Christophersen som førte denne.

Prisonen
Det var ikke alltid det gikk godt. Både kaperfartøyer og mindre båter som forsøkte seg på å hente kom i Danmark kunne bli tatt av fienden. I så fall havnet mannskapet i engelsk prison, og båten eller skipet ble enten senket eller tatt med til England. De som havnet i prisonen, ble sittende om bord i gamle utrangerte marinefartøyer på Themsen eller Portsmouth eller andre engelske kystbyer. Der var fuktig, dårlig mat og lite trivelig. Noen ble sittende helt til krigens slutt, men mange ble utvekslet med britiske krigsfanger og fikk reise hjem. Ett eksempel: "Den veivisende Paquet" med fører Anders Christophersen ble tatt, og hele mannskapet havnet i prisonen. Her var sønn til sogneprest Abel i Vanse styrmann, og det vakte svær oppmerksomhet at sØnn til selveste Vanse-presten var tatt. Det ble satt i gang forsøk på å få dem utvekslet, og etter relativt kort tid slapp de løs. Jeg kjenner til to andre som ble tatt, nemlig Nils Olsen og John Jonassen. Den første vet jeg ikke om slapp ut igjen. Vi finner ham ikke i kirkebøkene etter krigen. John ble ikke sittende så lenge.

Berit Eide Johnsen har skrevet en bok, "Han sad i prisonen", der hun forteller mye interessant om hvordan de hadde det. Det var ikke alle som hadde det så ille. De fikk tilbud om opplæring i engelsk, i navigasjon osv. Noen fikk til og med tilbud om å tjenestegjøre i den engelske marinen. Det var vel ikke mange som tok imot det tilbudet.
Sønn til John Jansen, Jacob Kirsebom Jansen, var kaperkaptein. Han ble tatt og ført i land i Leeds.

Han ble så god venn med offiserene om bord at han fikk bli med dem hjem. Der ble han kjent med søsteren til skipssjefen, Sally Batt. Hun ble hans kone og flyttet til Eikvåg. De ble boende i huset til hans far. Dette hadde han bygget i 1790-årene, et stort og flott hus. Det ble senere tollbod i Eikvåg. Siste toller der het Krohn, og huset huskes som "Krohns hus". I 1900 ble det kjøpt av skipsreder Bugge i Mandal. Han rev det og flyttet det til Mandal. Der står det den dag i dag som midtbygningen i "Hald". Han kjøpte to hus til og bygget dem opp ved siden.

Kortvarig rikdom

Både kaperne og de som hadde andeler i kaperfartøyene, ble rike. Det ble mye penger av det når skip og last ble solgt. Det kunne være skipslaster med kolonialvarer, vin og brennevin. "Den veivisende Paquet" ble tatt. "Veiviseren" overlevde krigen, men den forliste i Skagerrak høsten 1814. Knud Ellingsen ble tatt av en engelsk brigg og tilbrakte noen uker om bord. Han kom ikke i prisonen, for han fikk lov, sammen med en ung mann, å ro i land med en temmelig sønderskutt Hidrabåt som samme brigg tok. Han øste hele veien, og det vakte nok stor oppmerksomhet da han kom inn i Eikvåg med denne ene farkosten.

De som brukte pengene til å bygge seg hus eller kjøpe gårdparter på Lunde eller Huseby, beholdt jo noen av pengene. Det gjaldt f.eks. Tønnes Tønnessen som bygde det store flotte huset som Trygve Sundt eier i dag (matr. nr. 19). Men pengeverdien ble lagt om, og mistet mye av sin verdi. Dessuten kom sølvskatten i 1816 i forbindelse med opprettelsen av Norges Bank. Jeg har sett på listene over hva hver måtte betale der. Bøndene på Lista måtte ut med 3-4 daler, mens kaperne i Loshavn/Eikvåg ofte måtte ut med 60-70 daler. Kaperkapteinene var i grunnen ganske rause. De besluttet blant annet å gi 1 prosent av sin fortjeneste til de fattige.

Dannebrogsmenn
Kaperne ble sett på med heder i sin samtid, også av myndighetene. I Loshavn/Eikvåg ble fire menn tildelt Dannebrogsordenen for sine bedrifter. Det var Knud Ellingsen, Jonas Jonassen (han fikk den som belønning for at han erobret tilbake et kaperfartøy. Det er den begivenheten som danner grunnlaget for feiringen med Kaperspillet i Farsund om sommeren). Videre fikk Tønnes Jansen Dannebrogsordenen, og likeså Anders Christophersen. Når disse senere blir nevnt i papirene, tituleres de alltid som "Dannebrogsmann" .

Slutten av krigen
I 1814 var krigen slutt. I februar dette året samlet man seg i Feda kirke og valgte en sendemann fra distriktet til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Det ble Teis Lundegaard. 17. mai hadde de ferdig Norges grunnlov og valgte den danske Prins Christian Fredrik til Norges konge. Internasjonale avtaler gjorde imidlertid at Norge ble forent med Sverige, men det var som selvstendig stat med egen regjering og storting, noe helt annet enn det forhold Norge hadde hatt til Danmark. Christian Fredrik måtte oppgi sin kongeverdighet, og vi fikk felles konge med Sverige.


Det var jo i grunnen en lykkelig slutt på krigen: Vi hadde oppnådd å bli en selvstendig nasjon.

Les mer:      
 
 
 
TiLBAKE
 

Artikkelen har stått på trykk i Vest-Agdermuseet Listas Årbok 2007

Kilder:
Abraham Berge: Listerlandets kystværn og kapelfart; Constantius Hood: Fra Fjeldet og Skjærgaarden; Statsarkivet i Kristiansand: Priserettsprotokoller; Norges Bank Oslo: Sølvskatten 1816; Berit Eide Johnsen: De sad i prisonen; Olav Arild Ahrahamsen: Farsund bys historie, bd l