Det er forfatteren Constantius Flood som forteller denne historien i boken "Fra Fjeldet og Skjærgaarden" som kom ut i 1879. De engelske krigere hadde sett seg lei av Loshavnskapernes herjinger, skriver han, og skulle engelskmennene skulle nå angripe stedet på et tidspunkt hvor ingen kapere var i havn.

Mannskapet som kunne stilles mot fienden var i følge Flood kun "..nogle gamle Gubber og unge Gutter." Det ble samling på Støa hvor "gamle Skipper Jonasen" hadde kanonen under kommando, og gjorde den skuddklar. I samme øyeblikk som den første båten viste seg om pynten av Sandøy, brakte det løs "..og det viste sig at den gamle Skipper havde taget godt Sigte; thi Baadens mandskab hvilede paa Aarerne og afventede Ankomsten af de øvrige Baade, før den holdt videre frem.."

Kanonen ble ladet atter en gang, og enda en kule ble avfyrt. Den knakk årene på styrbord side av den første av barkassene. Oppe på Støa ble det ropt et rungende "hurra" av mannskapet som hadde samlet seg der. De fremsto "..for Engelskmandens øine som en Anseelig Styrke." Dermed ble kursen satt mot Eikvåg, hvor de ble møtt med nye kanonkuler.  På ny forandret de retning, dro inn mot Farsund, og da smalt det fra batteriet i Svinehagen nær byen.

Abraham Berge, den tidligere statsminister fra Lista, har også beskrevet denne episoden i sin bok om kapertiden - "Listerlandets kystværn og kaperfart". Engelskmennene kjente godt til Loshavn, skrev Berge, siden kaperførere som Knud Ellingsen, Tønnes Jansen og Jonas Jonassen "..ret som det var tilsjøs og gjorde ugagn paa engelske skibe." Kapervirksomheten i området var så stor, skrev Berge, at her "..lå ofte i aarene 1808-11 hele havnen oppfyldt med tagne skibe."

Det finnes ikke belegg i kildene for historien om skuddene fra kanonen på Støa opplyser Olav Arild Abrahamsen i sitt verk om Farsunds historie. Vi har altså kun Berge og Floods ord. Men er den sann, er dette sannsynligvis det eneste direkte angrep mot Farsund som fant sted fra engelskmennenes side under hele krigen.