Sigvald Bernhard Tønnesen

 

Av Eva Eikvåg

Sigvald Tønnesen (1870-1964) var så vidt jeg vet den siste kapteinen fra Loshavn som hadde gått på land før første verdenskrig og deretter levde et langt liv i sitt hus i Havnen. Han var min mors onkel, og den eneste personen fra min morfars generasjon som jeg har opplevd.

Vi besøkte ham jevnlig når vi var på sommerferie i vår hytte i Eikvåg. I ettertid har jeg tenkt på hvilket utrolig pust fra gamle tider disse besøkene innebar. Onkel Sigvald og hans hus er virkelig et eksotisk barndomsminne for meg. Det må fortsatt være en hel del voksne mennesker med tilknytning til Loshavn som husker Sigvald Tønnesen.

Sigvald var yngste barn i en søskenflokk på fem. Han var sønn av Abraham Severin Tønnesen fra matr. Nr 11 og Oline Joakime Cristensen, Lina, fra Matrikkel nr 20. Sigvalds foreldre hadde overtatt matrikkel 17 etter at Linas mormor døde i 1855. Lina var datter av Losoldermann Arian Christensen (1790-1873).

Sigvalds mor døde i barsel da han ble født. Etter dette ble hjemmet oppløst og huset solgt til en søster av moren. Faren fikk en post i fyrvesenet og reiste fra Loshavn. Det er ukjent for meg om Sigvald ble med faren, eller om han ble satt bort til slektninger i Loshavn, inntil faren kom tilbake som fyrvokter på Katland i 1878. Fra da av må han ha bodd på fyret med faren og noen av brødrene. 

Et bilde av Sigvald Tønnesen på sine gamle dager. Sigvalds hus i Loshavn. Han giftet seg i 1917 med Olga Antonia (Tona) Olsen 1868-1953 - hun var også fra Loshavn. De flyttet inn her i 1919.

De hadde guvernante, Ida Askildsen fra Haugesund, som faren ganske fort giftet seg med og fikk fem nye barn sammen med. Sigvald gikk tidlig til sjøs og ble skipper. Han førte bl.a. «Løvstakken» av Bergen. En periode fra 1914-1919 var han som sin far fyrvokter på Katland. Etter dette var han på land og levde av oppsparte midler.

Sigvald var glad i damer. Han giftet seg i 1917 med Olga Antonia (Tona) Olsen 1868-1953. Tona var datter til Eilert og Lina Olsen, fra matr 28 i Loshavn. Det ble fortalt internt i familien at Tona lurte seg til å bli gift med ham ved å si at hun var gravid og å gå med en pute på magen. Sigvald og Tona giftet seg vist nok i Spind kirke som på den tiden var ganske langt hjemmefra, sannsynligvis for å unngå oppmerksomhet. Det kan stilles spørsmål ved om denne bakgrunnen for ekteskapet kan være riktig. Tona hadde vært ugift og ca 49 år da de giftet seg. 

Hvor sannsynlig kan hun ha klart å gjøre at hun skulle ha blitt gravid i denne alderen etter et kjærlighetseventyr med fyrvokteren på Katland?

Sigvald var meget konservativ i sitt kvinnesyn. Det ble påstått at han hadde låst ned sukker og kaffe slik at Tona måtte be ham om nøkkelen hver gang hun skulle bruke disse varene. Han likte ikke at kvinner gikk i bukser.

Da matrikkel 17 ble solgt etter at Sigvalds mor var død, ble innboet auksjonert bort. Stuemøblementet i biedermeierstil skal visstnok ha havnet hos fru Berentsen i Myra. Sigvald fikk kjøpt tilbake fra noen slektninger huset som skulle ha vært hans barndomshjem i 1911. Han fikk også kjøpt tilbake møblementet på auksjon i Myra. Dette sto i bestestuen hans så lenge han levde.

Sigvald og Tona hadde ikke barn. Onkel Sigvald var likevel hyggelig mot barna, særlig pikene. Han skulle alltid ha dem på fanget. Så fortalte han at han hadde en brusmaskin i kjelleren. Spørsmålet var så om man ville ha rød eller blå brus. Man ville alltid ha blå brus, for det hadde ingen sett før. Når han kom opp fra kjelleren, hadde han alltid med seg rød brus, for den blå maskinen var i stykker. Nokså ofte var begge maskinene i stykker, slik at man bare kunne få hvit eller gul brus. Men vi barn fikk alltid en hel flaske hver. Det var ganske uvanlig på 50-60-tallet. Da var det mest vanlig at barna måtte dele en flaske brus. Så lenge onkel Sigvald hadde hummerkalas om sommeren for familie og gamle skippervenner, fikk mine foreldre alltid med seg hummer hjem til min bror og meg.

Som regel satt vi i dagligstuen når vi var på besøk hos onkel Sigvald. De voksne satt rundt spisebordet, og barna på en skinnkledd sjeselong langs veggen. Noen ganger foregikk besøket i «kahytten». Det var et lite rom innenfor finstuen. I kahytten var det bare plass til et møblement som besto av en kort sofa og tilhørende tre eller fire lenestoler. Møblementet var et typisk begynnelsen av 1900-tallet møblement, med rette høye rygger og åpne lener. I rommet mellom armlenet og setet hang det agramaner med små runde dusker på. Hele møblementet var i en gusje gulbrun farge.

En gang på slutten av 1950-tallet var Svein Molaug, daværende sjef for sjøfartsmuseet på tur langs kysten for å intervjue gamle sjøfolk for å sikre deres fortellinger om livet på sjøen for ettertiden. Molaug intervjuet onkel Sigvald. Jeg har foreløpig ikke fått undersøkt om dette opptaket finnes enda.

Fru Molaug var en søt dame som gikk i shorts på den varme sommerdagen. Onkel Sigvald ba henne opp på fanget for han skulle spørre henne om noe. Hun var sporty nok til å satte seg på fanget hans, som svar på hans noe frekke spørsmål til en lettkledd kvinne på et litt offisielt besøk for så lenge siden. Spørsmålet var som alltid til voksne damer han fikk på fanget, om hun ville ha en dram. Dram var fast meny dersom man kom på visitt.

Det ble servert dram i små glass. Man måtte ha en dram i hvert ben, men ikke flere. I Sigvalds levetid var det ikke vinmonopol i Farsund. Polvarene måtte bestilles og hentes på rutebilstasjonen. Hele byen visste hvem som fikk pakker fra polet. Onkel Sigvald fikk nok ekstra mange besøk i dagene etter at en ny pakke fra polet hadde ankommet og var blitt hentet.

Sigvald hadde en spesiell hvitmalt motorbåt, ikke en fiskebåt som de andre mennene i Loshavn gjerne hadde. Motoren hadde en eget høy og skarp lyd, så vi hørte alltid at det var onkel Sigvald som var på vei når han kjørte gjennom Eikvåg i min barndom. Når han reiste til byen, var han alltid kledd i dress og slips og kapteinslue.

På sine gamle dager hadde Sigvald sin halvbrors enke, Agnes, boende hos seg som husholderske. Da han var blitt for gammel til å kjøre motorbåt, tok de to bussen til byen. Agnes hadde en fabelaktig humoristisk sans og var kjempegod til å fortelle historier. Det var en fest å besøke onkel Sigvald når Agnes hadde historier å fortelle. Det var gjerne hverdagshistorier om livet i Loshavn, sett fra Agnes’ humoristiske vinkel. Jeg husker et eksempel som vi lo hjertelig av: Onkel Sigvald var meget tunghørt. En sommergjest som pleide å reise med bussen var alltid så alvorlig. Men en dag hadde han smilt forsiktig. Dette hadde Agnes lagt merke til og visket til onkel Sigvald som hun satt ved siden av: Han dro på smilebåndet. Onkel Sigvald hørte ikke helt, og utbrøt høyt og tydelig så hele bussen hørte det: Kå dro han på? Det var ikke et helt enkelt spørsmål for Agnes å besvare der og da.

Sigvald hadde nok ganske humoristisk sans han også. En gang mine foreldre var nokså nygifte, tilbød onkel Sigvald min fars søstre båtskyss fra Farsund til Eikvåg . Onkel Sigvald rodde og satt med ryggen til kjøreretningen. Tantene satt og så i riktig retning. Under veis holdt Sigvald på å ro på land, men tantene sa ingen ting. De var for sterkt preget av andektig respekt for den gamle kapteinen. I følge min fars meget humoristiske søster, Tulla, hadde onkel Sigvald da utbrutt: Hadde jeg hatt en ku i båten, hadde han i alle fall rauta!

 

 


Mer om:
 
  Abraham Tønnessen Eikvågs perspektiver
Katland Fyr Les mer om Sigvald
 TiLBAKE