Frihet i
ingenmannsland
Den norske Turistforening gir i sin årbok for 1895/96 en beskrivelse av Loshavn og Eikvåg, hvor det raljeres over at verken Farsund eller Lista ønsket å påta seg administrativt ansvar for uthavnene. Likevel peker foreningen på en åpenbar fordel - for noen - som denne situasjonen fører med seg: ølsalget ble uten restriksjoner.
Hver gang det dukket opp en sak i uthavnene som krevde økonomiske bevilgninger, fraskrev kommunestyrene i både Farsund og Lista seg ansvar for det. Det endte med at Stortinget ryddet opp i det administrative kaoset, men det skjedde først etter at 70 innbyggere i Loshavn og Eikvåg skrev et protestbrev i 1896. (Les: Administrativt ingenmannsland)
 |
 |
|
De to kommunenes fraskrivelse av
ansvar for Loshavn og Eikvåg ser ut til også å ha gitt visse fordeler - for noen. |
Turistforeningen antyder i årboken at en av konsekvensene av dette ble for eksempel at man ikke fikk stemme ved lokale valg, ettersom ingen visste hvilken kommune de skulle stemme i. Dette kan jo virke en smule overdrevet, siden de hørte til Farsund formannskapsdistrikt på den tiden, og tross alt var stemmeberettigete på linje med andre norske borgere.
Hjertesukket årbokforfatteren fanget opp, hadde nok likevel opplevde realiteter i seg. I brevet som de 70 innbyggerne skrev til Stortinget i 1896, heter det:
"Som ovenfor nævnt har vi kommunal Stemmeret i Farsund, men - saavidt os bekjendt - er vi ikke valgbare til Kommunemænd."
De avtjente heller ikke jurytjeneste, selv om Lensmannen førte innbyggerne i Loshavn og Eikvåg inn i manntallet for Vanse Herred til en slik tjeneste. Kommunestyret avviste dem, fordi de var Vanse uvedkommende, kan Johannes Seland fortelle i boken "En by og en bank".
Turistforeningen peker imidlertid på noe som for enkelte av innbyggerne kunne virke som en fordelaktig konsekvens av denne tilværelsen i et ingenmannsland: Ølsalget var fritt.
"For naar nogen kommer og søger bevilgning hertil i Vanse, faar han det til svar at det har de ikke noget med i Vanse, og lignende svar faar han hos Farsunds myndigheder."
Følgen er den, skriver de videre, at man kan få så mye øl man vil - og til en hver tid.
"..selv søndags formiddag, naar presten er paa stolen."
Myndigheter som ikke kan gi bevilgning, kan heller ikke trekke tilbake noen bevilgning. Dermed kan de heller ikke trekke folk til ansvar for å selge øl uten den bevilgning de ikke kan gi.
Turistforeningen avsluttet det hele med en fornøyelig anbefaling:
"..at flytte Rjukan og Krokan til Lushavn; for tiden vil hverken Vanse eller Tinn herredsstyrelse eller nogen andre hindre ølsalg der."
Det ville gi billigere transportutgifter, og ingen ølskatt.
| "Noen fordeler fører likevel den innviklede jurisdiksjon med seg for dem hvis smak går i den retning. Loven om salg av øl kommer faktisk ikke til anvendelse på Eikvåg og Loshavn, slik at tørste halser tross alt kan få kjøpt det de ønsker." Johannes Seland i boken "En by og en bank" fra 1967. |
Mer:
Ingeborgs ølhandel
Adminstrativt ingenmansland
| TiLBAKE |
Den norske Turistforenings årbok 1895/96
Johannes Seland: En by og en bank, 1967
Brev til Stortinget datert 20. januar 1896