Signe Lund var en verdensvant kvinne da hun i 1929 kjøpte Loshavns største hus av Anselm Nebdal. Med anetavle fra Lundfamilien i Farsund følte hun seg tilknyttet byen, og hadde i en periode også vært bosatt der.

Mens hun var i Wien på en av sine mange reiser, fikk hun tilbud om å kjøpe Loshavnshuset for en pris hun selv var svært tilfreds med. Hun fikk en tømmermann fra Lista til å sjekke husets tilstand - og fikk til svar at huset var i tipptopp stand. Det var nok for henne, og huset ble kjøpt. Åpenbart har hun også trodd at dette var et gammelt hus av Lundslekten - noe det jo ikke var.

Husholdersken Kirsten Heggen og hun selv ankom Loshavn i bil, noe hun har beskrevet utmalende og detaljert i sin selvbiografi:

"Fra toppen av bakken har man en utsikt så uventet storslått at jeg ber sjåføren stanse: Fjord ved fjord, enkelte brede, andre så smale at de nærmest må kalles sund - store skogkledte øyer eller små holmer skiller dem ad, - hist og her et lite fyrmerke blant det frodige grønne som kranses av det dypblå vann, - tildels temmelig store fjell - med, ofte underlige profiler - begrenser to sider, det store, åpne hav resten av dette herlige panorama. Katland fyr - i sin hvite majestetiske ro - troner derute, heldigvis ikke altfor langt til havs, men tross stille vær skvulper bølgene oppover dets murer."

Befolkningen falt hun også for: "....jeg kan trygt si at på dette lille sted kan man komme overraskende inn i nær sagt hvilket som helst hjem, og man vil finne det renskurt, blankpusset og koselig overalt. Prektige mennesker er de, med en nesten rørende tradisjonsfølelse. De fleste har i generasjoner hatt sitt hjemsted her, og de elsker sitt hjemsted."

Ikke minst ble hun begeistret for lokalbefolkningens hjelpsomhet og velvilje. Da hennes store flygel var ankommet, viste det seg jo raskt at hun sårt trengte hjelp. Uten at hun hadde bedt om det var ti av havnens sterke karer på pletten. De løftet flygelet forsiktig ned fra bilen, bar det opp den høye trappen - som heldigvis var bred nok, videre gjennom smale gammeldagse dører - akkurat det var et et rent kunststykke, i følge henne selv - "..og endelig stod det på plass i den store hjørnestue." Da hun spurte karene hvor mye hun nå skyldte dem, fikk hun svar fra losen selv - Harald Hansen: "Skylder oss? Ingenting. Vi er da vel her i verden for å hjelp hverandre? Smil til oss en gang i mellom de frue, så er det lønn nok."

Spesielt fornøyd med hvordan huset så ut innvendig var hun nok ikke:"Den herlige gamle utskårne inngangsdør var byttet ut med en verandadør med glassruter (den gamle sto som skrot på loftet, men kunne heldigvis repareres). Trappen mellom 1ste og 2nen etasje - med en morsom bueinngang- var revet ned, og man måtte bak huset for å komme ovenpå ad en utvendig trapp. Tapeter med glorete farver, iblandet med lister av gullpapir, dekket de store stuevegger."