Det var jo sjøveien som var det naturlige når en skulle til Farsund, man rodde og seilte. Før Farsund kirke ble bygget i 1785 måtte man til Vanse kirke når det gjaldt barnedåp, vielser og begravelser. En kan tenke seg hvor besværlig det var, særlig vinterstid. Man måtte enten med båt til Helvik og derfra over land til Vanse, eller til fots over Kirkeskaret til Lomsesanden, og videre til fots eller med hest helt til Vanse. Av kirkebøkene for Vanse ser en at folk likevel nesten alltid fikk døpt sine barn før de var en uke gamle.

Det er lett å skjønne at det i mange år hadde vært et ønske å få vei til Loshavn og Eikvåg. Det gjaldt jo en strekning fra Lunde Bedehus og ut, til sammen ca 4.5 km. Våren 1905 ble det endelig alvor. Farsunds Avis forteller 25. april at Vanse Sparebank har bevilget en gave på 500 kr til veien. 31 mai samme år ble det holdt ”Licitatio på Lunde Bedehus til Opparbeidelse av Bygdeveien til Eigvåg og Lodshavn.”

Den 10. juni 1905 kan Farsunds Avis melde:

”Lodshavn – Egvaag – Lundeveien kan nå endelig ansees som en fuldbragt Kjendsgjerning. Veiinspektøren var her borte og Oparbeidelsen af Veien bortlicitereredes sidste Onsdag. Licitationssummen for selve Arbeidet er noget over 8000 Kr. Man antager at Veien vil komme til i ferdig Stand at koste ca Kr 10000. Den var kalkulert til Kr. 12000”.

9. september 1905 kan Farsunds Avis melde at arbeidet med veien har gått fort i forhold til arbeidsstyrken:

”I Lodshavn er selve Veilegemet ferdig med undtagelse af Stykket gjennem Kapt. Pedersens Have, der ikke skal oparbeides før Frugten er indhøstet. For Øieblikket arbeider kun 2 Mand der ude. I Egvaag er Veilegemet ferdigt fra Nordkjønbakken til henimod Ludvig Reinertsens Hus”.

2. desember 1905 averteres i Farsunds Avis at det i Loshavn ”i aften og i morgen aften” avholdes basar til inntekt for Loshavnsveien. Den 21 oktober 1906 foregikk den høytidelige overleveringen av den ferdige veien. Vi holder oss fortsatt til Farsunds Avis:

”Lodshavn – Egvaag – Lundeveien overleveredes Onsdag Formiddag. Kl 11 mødte Veiinspektør Bonnevie, ordføreren i Vanse, Dr. Selvaag, Herrerne Skibsreder Brøvig og Gaardbruger Stray som Representanter for Kommunen, samt Veiens Arbeidere. Veien blev opgaaet og viste sig i det store og hele at være fuldt tilfredstillende udført. Et Par mindre Forandringer maatte dog gjøres. I Lodshavn Bedehus havde en del Privatmænd arrangeret en delikat Middag for dem der overleverede og dem der overtog Veien. Paa Langbord var der dækket fra Hjørne til Hjørne. Særlig var det glædeligt at også Arbeiderne var indbudte til denne Fest. Taler holdtes af Veiens Regnskabsfører, Lærer Halvorsen, der i korte drag gjennemgik Veiens Historie, og takkede de forskjellige Bidragsydere, fra Amt, Kommune. Vanse Sparebank til de private Givere. Veiinspektøren og Ordføreren talte ogsaa. Et Telegram Afsendtes senere til Familien Skougaard, Langesund, der særlig har ydet store Bidrag til Veien.”

Avisen Lister var ikke på plass ved denne begivenheten. Men 30.november skriver Lister referat fra herredstyremøte 28. november . Her refererer ordføreren for herredsstyremedlemmene om overrekkelsen av veien og om talene, der distriktets takk til Vanse for veien ble frembåret . Denne takk ville han fremme for herredsstyret.

Samme dag besluttet herredsstyret at lekeplassen ved Eikvåg skole skulle planeres og utvides. Arbeidet skulle utføres av Jens Mosby, Lunde, for 49 kr.

Min far har fortalt at det var en del diskusjon om hvilken trase man skulle velge for veien. Noen, særlig i Loshavn, mente at den burde gå fra Lomsesanden langs sjøen i Sønderhalsbukta, og derfra over Buktebakken, og så videre til Eikvåg. Man valgte altså å la den gå gjennom Eikvåg først.

I min barndom i 1930-årene lå jo veien der uforandret. Jeg husker enda den bratte og svingete kleiva ned mot Lomsesanden. Der var to ”le” på veien for å hindre kuer og hester som gikk i Marka i å komme utenfor denne. Det ene var på toppen av Eikvågbakken, og det andre kalte vi Voldmonleet. Det var ganske populært for oss barna å stå ved leet og åpne det for biler som en sjelden gang kjørte gjennom. Vi fikk gjerne en fem – eller tiøring for åpne leet, slik at sjåføren slapp å gå ut.

I 1960-årene, i forbindelse med opprettelsen av Lista Aluminiumsverk og søppelplassen i Skjoldnes, ble veien utvidet og forbedret og asfaltert. Den ble jo også forlenget til Skjoldnes. En del av den, på ”Monan”, ble flyttet.. Den gamle veien gikk over Tuekjødnan, der hvor bygningene til Aluminiumsverket ligger nå. Denne delen ble flyttet nærmere sjøen. Før var der stabbesteiner langs veikantene, der det trengtes. Nå er der mer moderne anordninger for å hindre utforkjørsel. Det eneste stedet der stabbesteinene enda er på plass, er i Skolebakken. Men at veien er solid bygget, viste seg under krigen da tyskerne kjørte sine svære kanoner og maskiner på den, og likedan i senere år, da store biler og heisekraner er transportert på veien.

Det har betydd svært mye for Loshavn- og Eikvågfolk at veien kom. Jeg syntes derfor at 100-årsjubileet burde markeres med dette tilbakeblikket.

Artikkelen har stått på trykk i Farsunds Avis 21.10.2006